Rosa Gips :)

Nå lurer dere sikkert på hvordan det går med meg, og om jeg fortsatt er innlagt på sykehuset. Grunnen til at jeg ikke har skrevet innlegg på en stund er at jeg nå har en gipset hånd, og det er litt vanskeligere å skrive med bare en hånd. Jeg har blitt litt vant med det nå, og her kommer en liten oppsummering av min dag på sykehuset.

Jeg og treneren min, Gregg, møtte opp klokken 11.30, akkurat som jeg hadde fått beskjed om, og de to oss med til rommet der sengen min stod. Så snart Gregg såg at jeg var i gode hender, reiste han tilbake til campus for å lede dagens trening. 

Min vakre sykehus-nattkjole låg klar på sengen, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne ha noe under. Den var i en grell rosa nyanse med hvite striper og blomstrer, og med knytting på ryggen. Jeg kom meg raskt under dyna for å so det sånn. Sykesøsteren min var kjempehyggelig, og hun gjennomgikk alt som skulle skje med meg senere. Deretter målte hun vekt, høyde, blodtrykk, temperatur, tok blodprøve og koblet meg til intravenøst. Så kunne jeg se på TV mens jeg ventet.

Tiden var kommet for å bli trillet ned til post-operativ avdeling, der de enda en gang gjennomgikk hva som skulle skje. Jeg fikk på meg grønn "dusj-hette", og de begynte å dope meg ned. Jeg fikk til og med "happy-drugs". Jeg begynte å bli døsig, men de ville gjerne at jeg skulle holde meg våken til jeg kom inn i operasjonssalen, for der måtte jeg skifte seng. Jeg sovnet. Jeg var halvveis våken da jeg kom inn i operasjonssalen, og husker delvis at de koblet meg til instrumentene, og at han ene sa: "Nå gir jeg deg medisin, så du kommer til å sovne innen 10 sekunder". Det hadde han rett i.

Å våkne opp var ganske merkelig. Aller først visste jeg ikke hvor jeg var, og jeg klarte ikke helt å åpne øynene. Jeg hadde veldig lyst å røre på meg, men klarte det ikke. Jeg hørte sykesøstrene snakke om meg i bakgrunnen: "Å, se hun sover så søtt, hun ser ut som en engel!". Etterhvert klarte jeg å røre så vidt på tærne, fingrene - hm...nei...det var noe rart med ene hånden, den var så tung. Jeg prøvde å gløtte på ene øyet, og jeg såg at den var gipset. Det var sant ja. Jeg brukte en halvtimes tid på å våkne ordentelig, men var ganske trøtt, og hadde mest lyst til å bare sove videre. Jeg ble trillet opp på rommet mitt, og sykesøsteren kom med eplejuice og kjeks til meg. Hun må ha sett hvordan jeg kastet meg over kjeksene, for hun kom tilbake med en sandwich og sa hun fant den i kjøleskapet, i tillegg til to bokser eplejuice til. Jeg koste meg og såg på TV til Gregg og Astrid kom og hentet meg. Så en amerikansk regel: Man må bli trillet ut av sykehuset i rullestol, selv om man kan gå helt fint. Sykesøsteren gav meg en stor klem, og sa at jeg hadde vært den beste pasienten i dag :) 

Jeg overnattet hos Astrid, siden noen måtte passe på meg i 24t etter hjemkomst, og alle mine samboere var på grillkveld og fotballkamp med rekruttene (svømmere som kommer og besøker skolen/laget for å se om de vil gå her neste år). Jeg var ganske trøtt, så jeg la meg tidlig. Det gjorde ikke noe vondt i fingeren, siden den fremdeles var bedøvd. Hoften var det litt verre med, den var ganske sår. Det var ganske irriterende å bare kunne sove på ryggen hele natten, og jeg måtte ha hånden oppå en pute på magen fordi den skulle være høyere enn hjertet.

Mandag hadde jeg time hos Dr. Hollstein igjen, og vi skiftet gips på hånden. Da fikk jeg se fingeren: den var fremdeles tykk, men ikke fullt så flat. Vi tok røntgen, og kunne fastslå at det såg veldig bra ut. Såret på hoften såg også bra ut, selv om jeg sikkert kommer til å få et arr. Når vi skulle gipse hånden spurte de meg hvilken farge jeg ville ha, så jeg sa rosa, litt på tull. Treneren min begynte å le, og Dr. Hollstein sa at han likte valget mitt. Jeg såg for meg en søt baby-rosa farge, men når jeg såg fargen på pakken var den knall rosa! Jeg prøvde å si til Dr. Hollstein at jeg ville ha en annen farge, men han lo og sa nei, og fortet seg å dyppe gipsen i vann slik at jeg ikke hadde noe valg lenger. 

Jeg har fått mange kommentarer på den fine gipsen min, både av kjente og ukjente. Gregg kaller meg Pinky :) På mandag skal jeg skifte gips igjen, fordi vi skal ta av stingene, og da skal jeg prøve meg på blå. Tror jeg skal holde meg langt unna grønn, for noen sa til meg at den er knallfarget lime-grønn, hehe. Jeg må gå med gips i 2,5 uker (bare 2 uker igjen nå), før jeg kan begynne å svømme beinspark i vannet. Hoften er mye bedre, nå kan jeg sykle igjen, noe som er fantastisk. På mandag gikk jeg til skolen, og det tok en eeeeevighet, i tillegg til at det var varmt! 

Jeg må møte opp på trening selv om jeg ikke kan trene. Så nå sitter jeg og Jimmy på kanten (han har hatt skulderoperasjon), og må fylle flasker. Jeg hjelper til med Gregg sin gruppe, så jeg er Coach Finnooaaeey! (Han synes det er morsomt å overdrive uttalen på etternavnet mitt, siden ingen helt vet hvordan de skal si det). I dag har jeg hatt kurs i å skrike tidene som jeg tar høyere: "Monica, ikke sånn jenteroping, SKRIK!". Det er foresten en fordel med at Gregg hele tiden må kjøre meg til legen, for jeg får høre alle mulige historier. Nå sist fikk jeg vite at han hadde vært medlem i et "fraternety" (brorskap) da han gikk på universitetet, og han har lovet meg å vise bilde fra en av festene der en dag jeg er nedfor. (Jeg prøvde meg på at jeg var ganske nedfor pga operasjonen, men det gikk ikke). Jeg tror jeg skal prøve meg en gang til senere i uken :)