Stallion!!!

Det var en helt vanlig trening torsdag kveld, vi var ferdig med oppvarmingen, og hovedserien var skrevet ned på tavlen foran oss. Det var en beinhard hovedserie, med harde starttider, og mye kicking. Jeg visste jeg ikke kom til å rekke noen av starttidene, men var klar for å arbeide hardt likevel. Plutselig begynte alle svømmerne å rope: "Stallion, stallion, stallion!!!!", mens de grep tak i svømmebrettene sine og slo de mot vannflaten så spruten sto i alle retninger. Folk skrek som gale, bortsett fra oss nye som bare såg undrende på hverandre og trakk på skuldrene mens vi prøvde å beskytte oss fra vannmengdene som plasket rundt oss. 

Etter mange minutters skriking, fikk vi endelig vite hva Stallion var for noe. Det var hva de kaller en "get-out-swim", der noen på laget (vanligvis freshmen) blir plukket ut og må svømme en distanse fra pall under et visst tidskrav. Dersom alle de utplukkede klarer det, får alle gå hjem og treningen blir avlyst. De gir oss altså en sjanse til å få fri.

Denne gangen var det ikke freshmen som ble plukket ut, men de 4 kapteinene på laget: Brett Chamberlain, Christopher Wiggin, Anne Marie May (min samboer) og Jessica Schwalb. Jessica startet med 200 im, Wiggin var nestemann med 100 fly, Anne Marie hadde 100 fri og Brett avsluttet med 200 fri. Alle disse måtte sammenlagt svømme under en viss tid (jeg kan ikke helt huske hva den var) for at vi skulle få fri.

Stemningen var kjempehøy blant svømmerne, og alle stod langs kanten for å heie. Det minte meg om Bergenssvømmerne på sitt beste :) Dessuten hørte vi rykter fra de eldste om at de vanligvis gav oss fri selv om ikke alle klarte tidskravet, så siden alle var slitne etter en hard uke passet det oss fint. 

Racet begynte, og Jessica svømte sin 200 im glimrende, etterfulgt av en herlig rask 100 fly av Wiggin (57 langbane). Anne Marie gjorde en kjempeinnsats på sin 100 fri til tross for en ryggskade, og Brett begynte bra på 200 fri men ble litt sliten på slutten. Alle var spente på om de klarte kravet, og mens trenerne regnet sammen tidene var hele laget musestille. Trenerne såg opp på oss og sa: "Kom dere ut i vannet igjen og fullfør treningen". Alle såg forvirret på hverandre, og ventet på at de skulle avsløre spøken og si at vi kunne gå hjem likevel. Men nei, de var dønn alvorlig. Kapteinene hadde, til tross for bra innsats, misset tiden med 0,57 sekunder, og vi måtte motivere oss selv til nok en hard trening. Det er slik det blir gjort her borte, enten klarer vi det eller så klarer vi det ikke. Standarden er satt, og ved neste Stallion må vi rett og slett svømme raskere.